Nå eller aldri

Charlotte Bloess tenkte gjennom hele studietiden at hun hadde lyst til å reise og bo utenlands en periode. Det er imidlertid vanskelig å bryte opp midt i studiene og ta deler av utdanningen ved et annet lærested enn der man har begynt, så hun valgte å vente til hun var ferdig. Men da skulle det skje. Valget falt på Norge etter at hun hadde hørt om blant andre Josefine, og at hun likte seg godt.

De kjente hverandre ikke fra før, men Josefine Halbig utdannet seg samme sted som Bloess, bare to år tidligere, i Erlangen ved Nürnberg. Mot slutten av studietiden fikk hun ideen om å reise til Skandinavia, og tenkte mest på Sverige i første omgang. Men så var det at Aetat dukket opp med all sin Norgesinformasjon, og det gjorde utslaget.

Etter tre måneder med intensiv norskundervisning, som de begge lovpriser, bar det nordover. Og nå snakker de flytende norsk begge to. Sammen snakker de naturligvis tysk – men etter hvert iblandet en del norsk. De har rett og slett fått sin egen kreolske dialekt. Dessuten forteller de at selv om de liker Harstadværingene veldig godt, lar det seg lett gjøre å koble dem ut når de finner det for godt. Det er en av fordelene ved å være i utlendighet. Morsmålet en omgir seg med og hører på alle kanter når en er hjemme, lar seg ikke like lett skru av på samme måten som en evner med språket i et annet land, selv om en forstår det.

Livet i Nord-Norge

De to tyske jentene setter stor pris på mulighetene til friluftsliv, som er av helt andre dimensjoner enn de er vant til. Sist sommer bestrebet de seg på å bestige de ti toppene som er pekt ut av den lokale idretts- og mosjonsforeningen. Det gikk veldig fint, og som belønning fikk de hver sin kaffekopp. Til tross for at de feilberegnet litt, og brukte ni timer på en topp som de trodde skulle være en enkel ettermiddagstur. Resultatet av det var at Charlotte fikk navigasjonsutstyr av sin far, i tilfelle hun skulle gå seg bort en gang.

– Vi prøver å gå på ski også. Men det er vi ikke vant til. I hvert fall ikke langrenn. Men det er blitt noen turer, og vi liker det, selv om vi anser oss som nybegynnere.

Harstad og Erlangen har omtrent samme areal, men i Harstad bor det 23 000 mennesker, mens det i Erlangen er rundt 100 000 innbyggere. Likevel har Harstad nesten de samme tilbudene som de tyske jentene satte pris på i studietiden.

Etter tre uker var Josefine og hennes tenorsax i gang med øvelser sammen med Harstad Janitsjar. Like fort gikk det for Charlotte da hun kom til byen og søkte medlemskap i et kor. Hennes sopranstemme høres sammen med de 60 andre sangerne i Lurlokk når de har øvelse hver tirsdag kveld. Litt vanskeligere var det å finne et basketball-lag for voksne kvinner. Så her er løsningen blitt at hun i stedet er blitt trener for jente- og skolelag, noe som opptar henne tre kvelder i uken. Josefine har imidlertid funnet en gjeng med voksne damer å danse jazzballett sammen med. I tillegg er hun kasserer i Troms tannlegeforening. Og i år som i fjor stiller hun som frivillig under festspillene i Nord-Norge, som hvert år går av stabelen i Harstad den siste uken av juni. Da tar hun sommerferie fra klinikken.

Venteværelse signert Lola og Fine

Bortsett fra det, har ikke de tyske jentene mye imot å jobbe i sommerferien. I fjor brukte de til og med to av sommerferiehelgene, 72 timer hver, til å male venteværelset ved klinikken. I all hemmelighet ble litt grå og triste vegger forvandlet til en spennende jungel. Ikke minst til glede for byens barn. Kunstnerduoen Lola og Fine har også gått løs på lageret, som blant annet har fått signalrødmalt gulv.